Velkommen til Antropos.no

Samlede verker Bd. 1

Flere visninger

Platon
Samlede verker Bd. 1
kr 299,00
ELLER
Beskrivelse

Detaljer

Protagoras eller Sofistene Euthyfron eller Om fromhet Forsvarstalen Kriton eller Om hvordan man bør handle Protagoras, oversatt av Tore Frost Hva er forutsetningene for det gode liv? Og hvordan forholder moral og erkjennelse seg til hverandre? Disse typiske «sofistiske» problemstillingene er det som danner utgangspunkt for de intellektuelle samtalene som føres i aristokraten Kallias' hus, der Platon og øvrige representanter for Athens humanistiske og politiske elite møtes til dyst. Dialogen Protagoras, som er blant Platons tidligste (ca. år 432 f.Kr.), fremviser et bredt anlagt scenegalleri fra datidens Athen. Her er det med andre ord ikke bare Sokrates og en hovedmotstander som kommer til orde; Platon lar her ledende åndsrepresentanter for et av de mest avgjørende tidsavsnitt innen Vestens idéhistorie sette hverandre stevne: sofistene Protagoras (ca. 490–420), Hippias (ca. 485–415) og Prodikos (ca. 470/460–399/95), samt representanter for det politiske liv: Aristokratene Kritias (ca. 460–403), Alkibiades (ca. 450–404) og Kallias (ca. 450–370). «Det er som om Platon her utstikker den kampplass på hvilken de andre dialogenes debatt blir utkjempet,» skriver Johs. Sløk i sin monografi om Platon, og det er Protagoras som fører ordet og som er talsmann for den sofistiske selvforståelsen i oppgjøret med Sokrates. Han åpner sitt forsvar for den sofistiske opplysningsfilosofi med å sette den inn i en tradisjonssammenheng hvor dikterne Homer, Hesiod, Simonides og mysterieinnvierne Orfeus og Musaios spiller en sentral rolle. Det Protagoras her gjør er å legitimere sofistikken – alderen garanterer for dens kvalitet – samtidig som yrkestittelen sofist begrunnes som arvtager og formidler av en gammel visdomskultur. For, som Protagoras noe senere bemerker, visdommen er den viktigste faktor innen ethvert moralsk liv. Det er mot denne posisjonsbestemmelse Sokrates i sitt glitrende anlagte ironiske perspektiv går løs på dialogens tema, som for så vidt er det alle Platons tidligste dialoger, de såkalte «sokratiske» er sentrert om: Hva er dyd? Og hva er dannelse? Og kan det læres? Noe svar kommer de ikke frem til, verken Protagoras eller Sokrates; det ender dermed med at dialogen går i stå, og Sokrates må videre; han har ikke funnet den person som han uavlatelig har vært på jakt etter, en som kan hjelpe ham ut av hans eget uføre, dvs. hans ikke-viten. Denne ikke-viten blir dermed nærmest dialogens konklusjon, og hva opplever ikke leseren i møte med Sokrates´ erkjennelse av at han intet vet, om ikke den sokratiske brodd mot den naturlige dorskhet som ligger uttrykt i ønsket om å bli servert ferdige svar. Kilde: Tore Frosts innledning til Protagoras. Euthyfron, oversatt av Øivind Andersen Euthyfron er den første av fire dialoger som kretser om Sokrates' liv i sluttfasen, som preges av rettssaken han gjenngår og fengselsoppholdet før han i siste instans tømmer giftbegeret. De øvrige dialogene som sammen med Euthyfron ofte leses som et drama i fire akter som kulminerer med Sokrates' død, er Forsvarstalen, Kriton og Faidon. Lest i denne sammenheng, har Euthyfron karakter av forspill eller overgangsstykke. Vi får et første, og ikke særlig tiltalende inntrykk av anklageren, Meletos, og vi får høre at Sokrates er anklaget for å innføre nye guder. Men først og fremst består denne dialogen av møtet mellom Euthyfron, en bedrevitende og temmelig naiv etymolog og sannsiger, og den spørrende og skarpskodde Sokrates. Euthyfron har en sak gående for kongsretten, dvs. den domstolen som tar seg av spørsmål om from og ufrom adferd. Euthyfron har trukket sin far for retten for drap for å unngå besmittelse. Men det å anklage sin far, er i seg selv på grensen til ufromhet. Det er mot denne bakgrunn og det faktum at Euthyfron regnes som ekspert på religionens område at Sokrates – som selv nettopp står overfor beslektede problemstillinger i kraft av den sak som er anlagt mot ham – utesker ham om hva «det fromme» er. Kilde: Øivind Andersens innledning til Euthyfron. Forsvarstalen, oversatt av Leiv Amundsen Forsvarstalen hører med til Platons ungdomsverker. Sannsynligvis har Platon skrevet denne forsvarstalen etter at han vendte tilbake til Athen i 396 fra Megara, hvor flere av Sokrates' nærmeste venner samlet seg etter henrettelsen i 399. Tilbake i Athen griper Platon inn i den intellektuelle debatten som fortsatt pågikk om Sokrates og i hvilken grad denne ble utsatt for et justismord. Gjennom Platons ord står Sokrates lys levende frem for oss i harme og stolt selvbevissthet, i ydmyk lydighet overfor sitt kall, med flengende ironi og beseirende humor, med stille patos og opphøyet ro. Platon ser en tvingende nødvendighet i Sokrates' tragiske skjebne, men lar samtidig dommen over ham bli et tegn på forfallet innenfor det athenske demokrati. Samtidig må Forsvarstalen leses med bakgrunn av den politiske uro som preget bystaten Athen etter nederlaget for rivalen Sparta under den peloponnesiske krig. Blant anklagerne finner vi navnene på noen av de politikerne som gjorde seg sterkest gjeldende i oppgjøret mot demokrati-kritikkene og Sparta-sympatisørene, bl.a de tredve tyranner, som i en periode kuppet makten og opprettet en juntalignende tilstand i Athen etter modell av den militaristiske bystaten Sparta. I løpet av de åtte månedene disse satt ved makten, opplevde Athen et skrekkregime hvor politiske henrettelser hørte med til dagens orden. Etter de tredve tyrranners fall og under den påfølgende restaurering av demokratiet ble det igangsatt en prosess hvor myndighetene forsøkte å identifisere mulige kilder til den politiske turbulens. Søkelyset falt ganske tidlig på Sokrates, siden flere av de politiske aksjonistene var kjent for å høre med til miljøet rundt Sokrates. Det var dermed Sokrates' angivelige fordervelige innflytelse på de unge, samt hans kjetterske (og evig utfordrende) forhold til statens religion, samt hans manglende respekt for god gammel autoritet som gjorde det så viktig for hans anklagere å få ham dømt. Tre anklagere, representert ved Meletos, en ung, ukjent og ubetydelig dikter, Anytos, en velstående garveri-eier og demokrat, samt Lykon, en politisk taler, er det som fører ordet. Klagen ble innlevert skriftlig hos en embedsmann som hadde med religionssaker å gjøre. Prosessen ble ført for en jurydomstol bestående av 500 (eller 501) borgere over 30 år og Sokrates ble dømt skyldig med 280 mot 220 stemmer. Tankevekkende er det imidlertid at Sokrates i Forsvarstalen er mer opptatt av å anklage anklagerne enn av å forsvare seg selv. Kilde: Tore Frosts innledning til Forsvarstalen. Kriton, oversatt av Øivind Andersen I Kriton møter vi Sokrates på dødscellen en måneds tid etter rettssaken, og det er hit hans bardomsvenn og hengivne beundrer Kriton, som har gitt navn til dialogen, kommer for å gjøre et siste desperat forsøk på få Sokrates til å unngå henrettelsen. Kriton er velmenende, men noe korttenkt og langt mer innstilt på praktiske løsninger enn på prinsipielle standpunkter. Det er vanlig å betrakte Kritons argumentasjon som uttrykk for en sammenfatning av de mange samtalene som antagelig har utspunnnet seg i fengselet når vennene kom på besøk. Her fremføres en rekke argumenter for hvorfor Sokrates ikke bør gå i døden; samtidig er det her Sokrates benytter anledningen til å ta initiativet til å få tilslutning til noen viktige prinsipper: at en ikke skal bry seg om hva folk flest mener; at «det viktigste ikke er å leve, men å leve vel», at en hverken bør «gjengjelde urett med urett eller skade noe menneske, uansett hva det har utsatt en for» – et i klassisk gresk sammenheng oppsiktsvekkende utsagn. I Kriton innføres et av de første og mest berømte eksempler på prosopopoiía; det skjer gjennom de personifiserte lovene. Her belærer lovene Sokrates (og fremfor alt Kriton) om den samfunnspakt de har inngått ved å akseptere dem, at det å krenke loven er det samme som å undergrave samfunnet, og Sokrates gir lovene rett; han har jo nytt godt av Athen og av lovene: «Nei, la ikke Kriton overtale deg til å gjøre som han sier. Gjør heller som vi sier,» sier lovene. Og det er nettopp det Sokrates gjør. I Faidon dør han som filosof; i Kriton dør han som borger. Kilde: Øivind Andersens innledning til Kriton. Utgitt av Vidarforlaget