Velkommen til Antropos.no

Samlede verker Bd. 2

Flere visninger

Platon
Samlede verker Bd. 2
kr 299,00
ELLER
Beskrivelse

Detaljer

CHARMIDES eller Om selvbeherskelse LACHES eller Om mot LYSIS eller Om vennskap ALKIBIADES I eller Om menneskets natur ION eller Om Iliaden Charmides, oversatt av Egil A. Wyller «Erkjenn deg selv», er det apollinske fyndord som danner utgangspunkt for de fire små sokratiske dialogene Charmides, Laches, Lysis, Alkibiades I, som først og fremst skal tjene til å tegne et portrett av Sokrates´ personlighet og virksomhet. Men hva menes med erkjennelse? Og hvilket du er det som tiltales? Disse spørsmålene stilles uttrykkelig i dialogen om «besinnelse» eller «selvbeherskelse». Det er den unge Charmides og hans eldre fetter Kritias som her møter Sokrates i en atmosfære av humor, ironi og livsklokskap. Tidspunktet for handlingen i dialogen er lagt til år 432 f.Kr., etter hjemkomsten fra slaget ved Potidaia. Charmides plages av hodepine, og Sokrates forespeiler ham helbredelse. Men før legemet må sjelen helbredes, sier han, og sjelen kan ikke helbredes uten ved hjelp av filosofien. Besitter du sjelelig sunnhet og likevekt (gr. sofrosyne), spør han Charmides, og anslår derved dialogens tema, og Sokrates slår seg ikke til ro med Kritias' forsikringer om at Charmides er i besittelse av dette. Sokrates vil høre det fra hans egen munn. Deretter følger fire «definisjoner» av begrepet sofrosyne. Består det, som Charmides hevder, i «saktmodighet» og «blygsel»? Det kan ikke Sokrates slå seg til tåls med: For rommer ikke også sofrosyne kvikkhet og pågangsmot? Deretter følger en diskusjon om ikke sofrosyne vil si «å realisere sitt eget». I denne sammenheng er det at Sokrates finner det nødvendig å presisere at det nok ikke er selvrealisering, men selverkjennelse, som er det viktige. Dialogen går i fortsettelsen ut på å presisere og analysere dette synspunktet. Kilde: Egil W. Wyllers innledning til Charmides. Laches, oversatt av Egil A. Wyller Denne dialogen, som kanskje er Platons aller første, tar utgangspunkt i at to av Athens bedre borgere, Lysimachos og Melsias, har henvendt seg til de to feltherrene fra Peloponneserkrigen Nikias og Laches med et spørsmål angående sine sønners oppdragelse. Hvordan bør oppdragelsen foregå i de problemfylte overgangsårene, og bør sønnene lære seg faget fektekunst, eller egentlig våpenkamp? Feltherrene svarer ved å henvise til Sokrates, men denne insisterer på at Nikias og Laches selv må uttale seg om saken. Det viser seg imidlertid at de to feltherrene overhodet ikke er enige; de ber derfor Sokrates legge sin stemme på vektskålen. Sokrates påpeker på sin side at det er innsikt i saken som bør avgjøre, ikke overvekt i stemmetall. For ham er det egentlig oppdragelsen som sådan og utviklingen av de unges sjeleliv det hele bør dreie seg om. Samtalen beveger seg altså fra å dreie seg om et ytre emne: fektekunsten – til et indre: sjelen og de samtalende personer selv. «Erkjenn deg selv» før du begynner å belære andre, er en uuttalt maksime bak denne sokratiske dreining. Men hva gjør sjelen «god», spør Sokrates. For en greker gir svaret seg selv: dygden (areté), dvs. den ansamling eller kvalitet som gjør at en sjel «duger». Oppdrageren må altså vite hva dygd er. Dygdsbegrepet innbefatter visdom, besinnelse, rettferdighet, mot – og stundom blygsel; av disse er det særlig «mot» som er relevant for de aktuelle feltherrene og deres oppdragergjerning, og da må de også kunne redegjøre for hva mot virkelig er. Resten av dialogen går med til å diskutere begrepet «mot» (andreia) gjennom en serie forsøk på definisjoner. Kilde: Egil A. Wyllers innledning til Laches. Lysis, oversatt av Egil A. Wyller Platons dialog om vennskap kan betraktes som en forstudie til hans alderdomsdialog Faidros, og som særlig er viet «erotiske» forhold. I Lysis er det ikke eros, men filia (et ord som har videre implikasjoner enn vårt vennskapsbegrep og som nærmer seg de svermeriske ungdomsforhold) som står i fokus. I denne dialogen påtar Sokrates seg å vise en viss Hippothales hvordan han best kan vinne den 12–14-årige Lysis' gunst. Det er mot denne bakgrunn Sokrates innleder dialogen med Lysis og hans kamerat, med Hippothales unnselig i bakgrunnen. Den måten Sokrates søker å vekke guttens følelser på, appellerer ikke direkte til følelseslivet, men søker å inngi intellektuell klarhet og bevissthet, og da nettopp på det område hvor følelsene skal vekkes til live. Spørsmålet hans blir hva et sant vennskapsforhold egentlig består i. Først vekkes den unge guttens oppmerksomhet for den kjærlighetsfylte omsorg foreldre føler overfor barn. Dernest klargjøres det likevektsforhold han står i til sine jevnaldrende kamerater. Og med ett vekkes også hans sans for det høyere vennskapsforhold som den eldre Hippothales kan by ham, men som han selv bare vagt aner hva er. Og det er dette høyeste Gode som utgjør det ytterste mål bak alt idealistisk vennskap; Platon kaller det her «den første venn og kjærlighet». I lys herav oppstår den rene attrå mellom to mennesker som føler inderlig, sjelelig beslektethet. Kilde: Egil A. Wyllers innledning til Lysis. Alkibiades I, oversatt av Egil A. Wyller Platons dialog Symposion ender som kjent med at Alkibiades, denne noe tvilsomme politiker og eventyrer, hyller sin forhenværende venn og beundrer, Sokrates. På den tid var vennskapsforholdet mellom dem brutt, men Alkibiades bevarte fremdeles sin interesse for Sokrates og viste ham stor hengivenhet. I Alkibiades I er det et annet og tidligere stadium av forholdet mellom dem som belyses. Den omsvermede Alkibiades har mistet sine venner og beundrere takket være sine mange viderverdigheter; bare Sokrates, som hittil har gitt ham sin tause oppvartning, opprettholder trofast sin kontakt med ham. Samtalen belyser hvilken hensikt Sokrates kan ha med det, ifølge denne at Alkibiades har bruk for ham, for å kunne realisere sine høytflyvende planer. Alkibiades tror nemlig at han er en stor politiker, en som vet hva som er best for folk og stat. Men hva er så det beste i dette tilfelle? spør Sokrates. Er det ikke rettferdighet? Hvilken greie har i så fall du på rett og urett? Alkibiades henviser til folkets egen dom om disse ting, men Sokrates avviser tanken om folkemajoriteten som dommer i moralske spørsmål. Alkibiades forsøker seg på å skille mellom det rettferdige og det fordelaktige; Sokrates svarer på sin side ved å understreke det vakre i alle rettferdige gjerninger og dernest knytte alt vakkert til noe godt. Denne sokratiske logikk appellerer til adelsmannen i Alkibiades, og denne kommer i stor villrede. Han har, må han erkjenne, levd i innbildt viten og trodd at han visste noe som han faktisk ikke visste. Dette, sier Sokrates, er den største form for uvitenhet – til adskillelse fra den langt mindre: at man ikke vet noe, men heller ikke tror at man vet det. At Sokrates hevder at han ikke er alene om dette, men at de fleste politikere i Athen lider av samme svakhet, betrakter Alkibiades som en trøst, men det er det ingen grunn til, svarer Sokrates. Og via en lang «lovprisning» av Athens rivaliserende makter, Sparta og Persia, påpeker han at bare på ett punkt kan athenerne måle seg med sine politiske motstandere og – ved øvelse overgå dem: nemlig ved å skjøtte sjelen og å drive metodisk vitenskap. Ved å heve seg over alle spesialkunnskaper, og søke å nå den overordnede statsmannskunst, vil man kunne hamle opp med sine motstandere. Hensikten er skjønnsomt å kunne samstemme de borgerne som skjøtter sitt spesiale slik at det oppstår harmoni og vennskap dem imellom. Men for å kunne drive denne statsmannskunst forutsetter det at man vet hva en selv er, at man er i stand til å erkjenne seg selv, eller å erkjenne sin sjel. Kilde: Egil A. Wyllers innledning til Alkibiades I. Ion, oversatt av Egil A. Wyller Ion omhandler selverkjennelse med hensyn til yrkesutøvelse, som i Ions tilfelle, er et slags skuespilleryrke. Den omreisende artisten Ion, av profesjon rapsode («en som tråkler sammen sanger») fra Efesos på Lilleasias vestkyst blir i denne dialogen i ordets rette betydning satt på plass av den fastboende filosof Sokrates i Athen. Ion har sitt virke til felles med Homer, som antakelig har «tråklet sammen» de to mektige verkene Iliaden og Odyseen (i hvert fall slik det ble forstått på Platons tid). I det 6. århundret f.Kr. ble det påbudt at Homers tekster skulle standiseres og påbudt oppført i sin helhet ved Athens største festligheter, de såkalte panatheneer. De ulike rapsoder skal ha skiftet om å fremføre ulike partier av de homeriske verkene for deretter å bli premiert av publikum. Dermed ble rapsoden også en Homer-kommentator, en som utlegger og fortolker Homers diktning, en hermeneus. Det er i denne tradisjonen Ion inngår; han taler delvis på vegne av Homer, som en skuespiller; delvis taler han om Homer; dermed er han mer å ligne på en sofist – eller som dagens litteraturfortolkere. Sokrates påpeker imidlertid at Ion ikke uttaler seg som fagmann, men som inspirert, det vil si uten forståelse for de prinsipper som han selv bygger på. Det er Homer som taler igjennom Ion, hevder Sokrates. Ion har imidlertid vunnet førsteprisen og regnes som en fremragende representant for sitt fag, men hva består faget i? Dette bringer et større emne på bane, nemlig: Hva kjennetegner faglighet (techne) overhodet? Dermed er en del av den stigning fra det individuelle til det allmenne tilbakelagt. Ved hjelp av sin utrettelige utspørringsteknikk påviser Platon at det går en vei fra en allmenn karakteristikk av techne, over en negativ karakteristikk av rapsodien, som ikke utgjørende noen techne, til Ion selv; dermed «av-sløres» rapsoden Ion. Kilde: Egil A. Wyllers innledning til Ion. Utgitt av Vidarforlaget