Velkommen til Antropos.no

Samlede verker Bd. 4

Flere visninger

Platon
Samlede verker Bd. 4
kr 349,00
ELLER
Beskrivelse

Detaljer

FAIDON eller Om sjelen SYMPOSION (DRIKKEGILDET I ATHEN) eller Om det gode FAIDROS (ELSKOVEN OG SJELEN) eller Om elskov Faidon, oversatt av Egil Kraggerud Hvordan døde Sokrates? Og hva var han opptatt av i sine siste timer? Det er ingenting man heller vil vite i et nyhetshungrig filosofisk miljø, og Sokrates-eleven Faidon gjør ikke skam på forventningene. I detalj skildrer han Sokrates' siste levedag, hvordan den forløp, og hvilke samtaler som fant – eller kan ha funnet sted. Vi følger ham under fengselsoppholdet, under vennenes besøk, avskjeden med familien og selve tømmingen av giftbegeret. Stilt overfor sin egen snarlige død, resonnerer Sokrates omkring sjelens udødelighet. Og hvordan stiller en sann filosof seg til sin egen død, eller til døden overhodet? Det er sterkt eksistensielt pregede spørsmål Platon her bringer på bane; det er som om han vil si: Vårt liv bør være noe mer enn å leve slik det faller seg; det er sjelens eksistens som står på spill. Frelse eller fortapelse settes på dagsorden, like intenst som i noen mysteriereligion. Ikke for ingenting knyttes det an til pytagoreismen, som var opptatt av vår skjebne etter døden og som vektla sjelevandringslæren og asketisk livsførsel. Selv om Platon (bl.a. i Staten) tar klart avstand fra all form for folkelig forløsningsreligiøsitet, har filosofien hans røtter i filosofisk-religiøse tanker om disse spørsmålene, selv om om han tydelig befinner seg i en rasjonalistisk ende av skalaen. I Faidon videreutvikles dermed troen på sjelens uforgjengelighet og «eksistens» etter døden, men i Sokrates' behandling av spørsmålene erstattes rituelle forskrifter av bevisst øvelse av tanken. Dialogen fremstår dermed som et oppgjør med dødsfrykten samtidig som den legitimerer den filosofiske virksomhet i lys av troen på sjelens fortsatte beståen. Kilde: Egil Kraggeruds innledning til Faidon Symposion (Drikkegildet i Athen) oversatt av Egil A. Wyller Det som regnes som Platons mest helstøpte kunstverk og som et av av alle tiders ypperste prosaverk, er i all hovedsak viet taler til kjærlighetsguden Eros. Rammen om dialogen er et gilde hos den rike atheneren Agathon, der mer eller mindre veltalende og oppegående samtidige på hvert sitt vis nærmer seg det godes vesen. Gjennom Platons mesterlige litterære form preges hver av talene av den enkeltes personlighet. Først og fremst er det Sokrates, som her – ved Platons hjelp – holder den ypperste av alle talene. Dernest komedieforfatteren Aristofanes og Alkibiades, verdenshistoriens freidigste frilans-krigsherre! Dernest møter vi den unge Faidros, som har lært seg noen retoriske grep, men hvis tale fremstår som seminaroppgave, sakføreren Pausanias, som forsvarer sin personlige lett forfinede dragning mot menn og dernest legen Eryximakos, som da også fremstår som den inkarnerte snusfornuft, og som etter å ha belært selskapet om rusens skadelige virkninger forlater selskapet i protest. Verten selv, den selvforelskede, feminine tragedieforfatteren Agathon, er det som har ordet og som varter opp med de groveste sofismer da Sokrates endelig hugger til – med Sannheten! Og det i form av et svært raffinert litterært grep: hans Diotima-tale. Mens de andre talerne har vært opptatt av legemet og av kunnskapen, og av det ene og enkelte individs stadium, er det ingen av dem, kanskje med unntak av Agathon som forsøker å fange hva eros egentlig er. I Diotimas/Sokrates' forståelse er det derimot selve stigningen, den ideelt aktivt strebende drift som er eros. Dermed står man foran Diotimas avsluttende sluttsats om Skjønnheten. Men symposiet ender ikke her; først skal Alkibiades, en handlingens mann, holde sin berømte tale til Sokrates. På dette tidspunktet blir det klart at Sokrates er den personifiserte eros. Han forplanter og føder i det enkelte menneskesinn, ustanselig på jakt etter det sant menneskelige hos sine medmennesker. Det viser seg med andre ord at vi hittil bare har tatt del i den ene erosdrift, den som gikk fra hulens skyggebilder og enkeltfenomener opp mot den begrepsmessige enhet og sanne virkelighet. Gjennom Alkibiades' tale er det som vi igjen er tilbake i hulen. Og det lyder som et bud: Glem ikke Sokrates' virke blant skyggebildene! For slik alene kan en erobret verdi bevares: ved at den gis videre til andre. Kilde: Egil E. Wyllers innledning til Symposion Faidros oversatt av Egil A. Wyller Platons dialog Faidros utgjør den klassisk greske – og den mest intellektuelt avklarede og filosofisk reflekterte – utforming av det allmennmenneskelige urmotiv, elskoven og sjelen, representert gjennom historien om prinsen Amor (eller Cupido) og prinsesse Psyche (gr. psyche = sjel). Platon benytter seg her av mytisk, kollektivt nedarvet stoff; vi gjenkjenner historien fra Apuleius, fra folkeeventyrene (f.eks. Kvitebjørn kong Valemon). Hos Platon går handlingen ut på at Amor/Cupido/Eros befinner seg i naturens – eller sansenes vold. Naturen er her det veldige Pan-riket utenfor bymurene, den verden vi hører og lukter og ser og fornemmer. Platons versjon av Soria Moria, «sannhetens slette», er det som alltid er, hinsides den sanselige natur, men denne er p.t. i sofistenes makt. Dialogen går ut på at Eros, befridd ved Psyche, gjenerobrer sannhetens slette fra sofistene og derpå forskanser seg i påvente av nye angrep. I halvt gjennomsiktig, mytisk språkdrakt beveger dialogen seg fra det skjønnes idé, over Psyche, over Eros og til ideene selv. Kilde: Egil A. Wyllers innledning til Faidros Utgitt bav Vidarforlaget